Vi finner oksidasjonstallene:

• Cu går fra 0 i $\mathrm{C}\mathrm{u}(\mathrm{s})$ til +1 i $\mathrm{C}{\mathrm{u}}_2\mathrm{O}$. Hvert Cu-atom avgir ett elektron.
• O går fra 0 i ${\mathrm{O}}_2$ til −2 i $\mathrm{C}{\mathrm{u}}_2\mathrm{O}$. Hvert ${\mathrm{O}}_2$-molekyl tar opp fire elektroner.

Avgitte og opptatte elektroner må være like mange. Da trengs fire Cu-atomer per ${\mathrm{O}}_2$-molekyl:

Kontroll: 4 Cu og 2 O på hver side.

Sinkmaling: Sink har lavere reduksjonspotensial enn jern. Vedlegget gir $E^{\circ }(\mathrm{Z}{\mathrm{n}}^{2+}/\mathrm{Z}\mathrm{n})=-\mathrm{0,76}\mathrm{V}$ og $E^{\circ }(\mathrm{F}{\mathrm{e}}^{2+}/\mathrm{F}\mathrm{e})=-\mathrm{0,45}\mathrm{V}$. Sink oksideres derfor lettere enn jern. Når sink og stål har kontakt i sjøvann, blir sinken anode:

Elektronene går over i stålet, som blir katode. Der reduseres oksygen, i stedet for at jern oksideres:

Sinken ofres, og stålet er beskyttet så lenge det er sink igjen. Beskyttelsen virker også der malingen har fått riper.

Polymermaling: Jern korroderer bare når det har kontakt med både vann og oksygen. Salt i sjøvannet gjør at det går raskere. Et tett polymerbelegg er en fysisk barriere som holder vann, oksygen og ioner borte fra stålet. Beskyttelsen virker bare så lenge belegget er helt. Blir belegget skadet, kan stålet korrodere der.

Reaksjon 1 er en substitusjon. Ett H-atom i $\mathrm{C}{\mathrm{H}}_3$-gruppen i propen byttes ut med et Cl-atom. Dobbeltbindingen er uendret. H-atomet som blir erstattet, danner HCl sammen med det andre Cl-atomet.

Reaksjon 2 er en addisjon. Dobbeltbindingen i 3-klorpropen blir en enkeltbinding. HClO deles i Cl og OH, som bindes til hvert sitt av de to C-atomene som hadde dobbeltbinding. Det dannes ikke noe biprodukt. De to produktene er isomerer: OH kan bindes til det ytterste eller det midterste C-atomet.

Sinkmaling: Aluminium har lavere reduksjonspotensial enn sink. Vedlegget gir $E^{\circ }(\mathrm{A}{\mathrm{l}}^{3+}/\mathrm{A}\mathrm{l})=-\mathrm{1,66}\mathrm{V}$ og $E^{\circ }(\mathrm{Z}{\mathrm{n}}^{2+}/\mathrm{Z}\mathrm{n})=-\mathrm{0,76}\mathrm{V}$. Aluminium oksideres derfor lettere enn sink. Sink kan ikke være offeranode for aluminium. Tvert imot kan aluminiumet bli anode og korrodere når det har kontakt med sinken. Sinkmaling er ikke egnet. En offeranode for aluminium må ha lavere reduksjonspotensial enn aluminium, for eksempel magnesium ($-\mathrm{2,37}\mathrm{V}$). Vurderingen bygger på standardpotensialene. I praksis gjør oksidlaget på aluminium bildet mer nyansert.

Polymermaling: Barrieren virker uavhengig av hvilket metall den dekker. Den holder vann, oksygen og salt borte fra aluminiumet. Polymermaling er egnet, så lenge belegget er helt.

Eksperiment 1 er ikke egnet.

• På 1 time korroderer metallene svært lite. Masseendringen blir trolig mindre enn det vekta kan måle.
• Korrosjonsprodukter som blir sittende på biten, øker massen fordi oksygen bindes. Produkter som løsner, gir lavere masse. Masseendringen er derfor ikke et entydig mål på korrosjon.
• Salt fra løsningen kan bli igjen på bitene etter tørking.

Eksperimentet kan forbedres ved at bitene ligger i saltløsningen i flere uker, og at løse korrosjonsprodukter og salt skylles bort før veiing. Bitene må ha samme overflateareal og ligge i løsninger med samme saltkonsentrasjon.

Eksperiment 2 er ikke egnet. Vedlegget viser at ${\mathrm{K}}_3\mathrm{F}\mathrm{e}{(\mathrm{C}\mathrm{N})}_6$ gir mørkeblått bunnfall med $\mathrm{F}{\mathrm{e}}^{2+}$. Karbonstål er nesten bare jern, som korroderer til $\mathrm{F}{\mathrm{e}}^{2+}$:

Blåfarge viser altså at stålet korroderer. Legering 5083 består hovedsakelig av aluminium og magnesium og inneholder lite eller ikke noe jern. Når den korroderer, dannes $\mathrm{A}{\mathrm{l}}^{3+}$ og $\mathrm{M}{\mathrm{g}}^{2+}$, som ikke gir farge med indikatoren. At løsningen med 5083 ikke blir blå, betyr derfor ikke at legeringen ikke korroderer. Eksperimentet kan vise at stålet korroderer, men kan ikke sammenligne de to legeringene.