Svaret nedenfor er et eksempel. Kandidaten kan velge andre dilemmaer, for eksempel komfyrvakten, og andre argumenter, så lenge verdiene som kommer i konflikt, er tydelige.

Innledning. Et etisk dilemma er en situasjon der to eller flere etiske verdier eller prinsipper kommer i konflikt, slik at vi ikke kan ivareta alle fullt ut samtidig. I Karis tilfelle vil både Kari, familien og hjemmesykepleien at hun skal kunne bo hjemme, men de er bekymret for sikkerheten hennes. Velferdsteknologi kan gjøre dette mulig. Samtidig kan teknologien gripe inn i privatlivet og selvbestemmelsen hennes. Jeg drøfter to dilemmaer: GPS-sporing og kameraovervåking om natten. Komfyrvakten er mindre problematisk. Den griper bare inn når komfyren står på uten tilsyn, samler ikke inn opplysninger om Kari og hindrer en alvorlig brannfare.

Dilemma 1: GPS-sporing – trygghet mot autonomi

Verdiene som står mot hverandre. På den ene siden står trygghet, liv og helse, og ikke-skade-prinsippet: Kari har gått seg bort flere ganger, og det kan være livsfarlig for en 84-åring med demens, særlig om vinteren. På den andre siden står autonomiprinsippet og retten til frihet og privatliv.

Positive sider. GPS-sporing kan faktisk øke Karis frihet. Uten sporing er det nærliggende at familien eller hjemmesykepleien vil begrense turene hennes, låse døra eller foreslå sykehjemsplass. Med en GPS kan hun fortsette å gå tur alene, fordi hun kan finnes raskt hvis hun går seg bort. Artikkelen viser til forskning om at GPS kan gi personer med demens en opplevelse av frihet og myndiggjøring. Teknologien kan også spare ressurser: det tar mindre tid å finne henne, og hjemmesykepleien kan bruke tiden på andre.

Negative sider. Sporing betyr at noen hele tiden kan vite hvor Kari er. Posisjonsdata er personopplysninger, og kombinert med helseopplysningene om demensen er de svært sensitive. Kari kan oppleve at hun blir overvåket og ikke lenger er fri, selv om hun går de samme turene som før. Det er også et spørsmål om hvem som får tilgang. Skal familien kunne se hvor hun er når som helst, eller bare hjemmesykepleien når hun meldes savnet? I tillegg kan teknologien svikte: går batteriet tomt eller mister enheten dekning, kan de rundt henne få en falsk trygghet, og da kan tiltaket bryte med ikke-skade-prinsippet.

Samtykke. Siden sporing er et inngrep i privatlivet, krever det i utgangspunktet et informert samtykke. Kari har moderat demens. Hun kan trolig forstå hva en GPS er og hvorfor den foreslås, hvis det blir forklart enkelt og i ro. Hun bør derfor selv få ta stilling, og ikke bare familien. Hvis hun ikke har beslutningskompetanse, åpner pasient- og brukerrettighetsloven for at varslings- og lokaliseringsteknologi kan brukes når det er nødvendig for å hindre at hun blir skadet, og det er i hennes interesse. Da hviler det et stort ansvar på dem som avgjør.

Vurdering. GPS-sporing er et forholdsmessig tiltak hvis den bare brukes til å lokalisere Kari når hun faktisk har gått seg bort, og ikke til å følge med på henne hele tiden. Da ivaretar teknologien både tryggheten og friheten hennes.

Dilemma 2: Kameraovervåking om natten – sikkerhet mot personvern og verdighet

Verdiene som står mot hverandre. Velgjørenhetsprinsippet og ikke-skade-prinsippet taler for kamera: hvis Kari faller om natten, kan hun bli liggende lenge uten hjelp. Mot dette står personvern, privatliv, verdighet og autonomi. Hjemmet er det mest private stedet vi har.

Positive sider. Et kamera kan varsle hjemmesykepleien når Kari trenger hjelp, og hjelpen kan komme raskt. Hjemmesykepleien slipper å vekke henne med faste nattbesøk som kan forstyrre søvnen og gjøre henne urolig. Ressursene kan brukes der behovet er størst, noe som også er et argument ut fra rettferdighetsprinsippet. Både Kari og familien kan føle seg tryggere.

Negative sider. Kameraovervåking i soverommet eller på badet er et svært stort inngrep. Kari blir filmet når hun sover, kler av seg eller går på do. Bildene er sensitive helseopplysninger, og de kan lekke, misbrukes eller bli sett av flere enn nødvendig. Kari kan glemme at kameraet er der og bli filmet uten å være klar over det. Da blir samtykket lite reelt, fordi hun ikke hele tiden forstår at hun er overvåket. Et kamera kan også erstatte menneskelig kontakt. Hvis nattbesøkene erstattes av en skjerm, mister Kari noe av omsorgen og nærheten, og ensomhet er i seg selv en helserisiko.

Mildere alternativer. Prinsippet om proporsjonalitet og dataminimering sier at vi skal velge det minst inngripende tiltaket som løser problemet. En fallsensor eller en sengesensor som bare varsler når noe skjer, gir mye av den samme tryggheten uten at noen ser på Kari. Et kamera som bare kobles til når en sensor har varslet, eller som viser en uskarp figur i stedet for et bilde, er også mildere.

Vurdering. Kontinuerlig kameraovervåking står etter mitt syn ikke i forhold til risikoen. Personvernet og verdigheten til Kari veier tyngre enn den ekstra tryggheten et kamera gir sammenlignet med en sensor. Kamera bør bare vurderes hvis mildere tiltak er prøvd og ikke er tilstrekkelige, og da med Karis samtykke, tydelige regler for hvem som kan se bildene, og uten lagring.

Konklusjon

Velferdsteknologi kan hjelpe Kari til å bo hjemme lenger, og det er det hun selv ønsker. Teknologien er derfor ikke etisk problematisk i seg selv. Problemene oppstår når tiltaket griper mer inn i livet hennes enn nødvendig, eller når andre bestemmer over henne. Jeg mener hjemmesykepleien bør innføre komfyrvakt og GPS, fordi de løser konkrete farer med lite inngrep, og at GPS-en bare brukes når hun er savnet. I stedet for kameraovervåking bør de velge sensorer som varsler ved fall. Kari må involveres i beslutningene så langt hun kan, og tiltakene må vurderes på nytt etter hvert som demensen utvikler seg. Teknologien bør være et supplement til menneskelig omsorg, ikke en erstatning for den.