Informasjonsteknologi 2 Høst 2024

Arv betyr at en klasse (subklassen) overtar egenskapene og metodene til en annen klasse (superklassen). Koden som er felles, skrives bare én gang i superklassen og gjenbrukes i alle subklassene. Subklassen trenger bare å legge til eller overstyre det som er spesielt for den. En klasse Hund kan for eksempel arve navn og spis() fra en klasse Dyr.

De andre prinsippene handler om noe annet:

• Abstraksjon handler om å ta med bare de egenskapene og metodene som er viktige for problemet, og skjule detaljene.
• Polymorfisme betyr at objekter av ulike klasser kan brukes på samme måte, og at samme metodekall gir ulik oppførsel avhengig av klassen til objektet.
• Innkapsling handler om å samle data og metoder i klassen og skjule dataene for resten av programmet, slik at de bare kan endres gjennom metodene.

At et felt i en klasse inneholder objekter av en annen klasse, er en «har»-relasjon: objektene av den første klassen har objekter av den andre klassen som en del av seg. En slik del–helhet-relasjon heter aggregering. Et eksempel er en klasse Lag med feltet spillere, som er en liste med objekter av klassen Spiller. I UML tegnes aggregering med en hul rombe ved helheten.

For å skille alternativene må vi se på hvor tett de to klassene er knyttet til hverandre:

• Assosiasjon er den mest generelle relasjonen. Den sier bare at objekter av de to klassene kjenner til eller bruker hverandre, for eksempel at en Kunde kan legge inn en Bestilling. Den sier ikke at den ene klassen inneholder den andre.
• Aggregering er en spesiell type assosiasjon der den ene klassen inneholder objekter av den andre som deler. Delene kan likevel eksistere uavhengig av helheten. En spiller finnes selv om laget legges ned.
• Komposisjon er en sterkere form for aggregering. Delene hører til helheten og kan ikke eksistere uten den. Slettes helheten, forsvinner delene. Et eksempel er rommene i et hus. Oppgaveteksten sier ingenting om at delobjektene bare kan eksistere inne i helheten, så vi kan ikke konkludere med komposisjon.
• Generalisering er arv, altså en «er en»-relasjon (en Hund er et Dyr). Den har ingenting med felt som inneholder objekter å gjøre.

Aggregering er det svaret som dekker akkurat det oppgaveteksten beskriver, uten å legge til noe om levetiden til delobjektene.

Funksjonen går gjennom tallene fra 1 til og med n. Er tallet et partall (i % 2 er 0), legges det til s. Er det et oddetall, trekkes det fra. Vi sporer kallet beregn(7):

i	i % 2	Handling	s etterpå
1	1	$s-1$	$-1$
2	0	$s+2$	$1$
3	1	$s-3$	$-2$
4	0	$s+4$	$2$
5	1	$s-5$	$-3$
6	0	$s+6$	$3$
7	1	$s-7$	$-4$

Funksjonen returnerer $-1+2-3+4-5+6-7=-4$, og programmet viser $-4$.

Vi kan også se det ved å pare tallene: $(-1+2)+(-3+4)+(-5+6)=3$, og så gjenstår $-7$. Da blir summen $3-7=-4$.

Programmet er én valgsetning med fire grener: IF, to ELSE IF og ELSE. Hver betingelse etterfølges av DISPLAY-linjen med meldingen for den grenen, og hele setningen avsluttes med ENDIF.

• IF må stå først, fordi det er den eneste linjen som starter en valgsetning. Den tester om det er over 25 grader.
• I en IF – ELSE IF – ELSE-struktur testes betingelsene ovenfra og ned, og bare den første som er sann, blir utført. Når vi kommer til ELSE IF temperatur GREATER THAN OR EQUAL TO 10, vet vi derfor at temperaturen ikke er over 25. Denne grenen gjelder altså temperaturer fra og med 10 til og med 25.
• Deretter kommer testen GREATER THAN OR EQUAL TO 0, som gjelder fra og med 0 og opp til 10.
• ELSE fanger opp alt som er igjen, altså temperaturer under 0.

De to ELSE IF-linjene kan ikke bytte plass. Står testen mot 0 før testen mot 10, blir den sann for alle temperaturer fra 0 til 25, og programmet ville vist «Det er kjølig.» også når det er mildt.

Sjekk med noen verdier: 30 gir «varmt», 25 og 10 gir «mildt», 9 og 0 gir «kjølig», og $-1$ gir «kaldt». Grenseverdiene 10 og 0 havner i det øverste av de to intervallene de grenser mot, noe som stemmer med at oppgaven sier «mellom».

a)

Algoritmen sjekker om et tall er et palindromtall, altså et tall som er likt lest forfra og bakfra, som 121 eller 4554.

• Klargjøring. Programmet leser inn tallet h og tar vare på en kopi i t, fordi h blir endret i løkken. Variabelen s skal bli det snudde tallet og starter på 0. Variabelen r skal holde ett og ett siffer.
• Løkken. Så lenge det er sifre igjen i h (h er ikke 0), gjør programmet tre ting:
  1. h % 10 er resten ved divisjon med 10, altså det siste sifferet i h. Det lagres i r.
  2. s * 10 + r flytter sifrene i s én plass til venstre og legger det nye sifferet til bakerst.
  3. h // 10 fjerner det siste sifferet fra h.
• Sammenligning. Når løkken er ferdig, inneholder s sifrene i h i motsatt rekkefølge. Er s lik det opprinnelige tallet t, er tallet et palindrom, og programmet viser True. Ellers viser det False.

Sporing for h = 121:

Runde	r = h % 10	s = s * 10 + r	h = h // 10
Start		0	121
1	1	1	12
2	2	12	1
3	1	121	0

Nå er h lik 0, og løkken stopper. Siden t = 121 og s = 121, viser programmet True. For h = 123 blir s = 321, og programmet viser False.

a)

Artikkelen forklarer at antallet eldre øker, mens det blir færre til å gi dem helsetjenester. Myndighetene vil derfor ta i bruk løsninger som kan effektivisere tjenestene og samtidig bidra til at eldre kan mestre å bo hjemme lenger. Det er hovedmålet.

• Å redusere kostnader er en del av effektiviseringen, men det er ikke hele målet.
• Økt sikkerhet er et av godene velferdsteknologien skal gi, men målet gjelder ikke bare eldre på sykehjem. Mye av teknologien skal nettopp gjøre det mulig å bo hjemme.
• Målet er ikke å fjerne menneskelig kontakt. Artikkelen advarer tvert imot mot at teknologien kan fortrenge nærhet og omsorg.

b)

GPS-sporing og kameraovervåking er en alvorlig inngripen i privatlivet. De kan derfor true pasientens autonomi, altså retten til selv å bestemme over eget liv og å være fri. Artikkelen trekker fram akkurat dette.

• Trygghet er en verdi som teknologien skal fremme. Sporing og kamera kan gjøre det lettere å finne og hjelpe pasienten.
• Det samme gjelder mestring: teknologien kan hjelpe den eldre til å klare seg selv lenger.
• Medbestemmelse inngår i autonomiprinsippet, men autonomi er det overordnede prinsippet som artikkelen sier blir truet av overvåkingen.

c)

Et informert samtykke har to deler. Personen må ha fått tilstrekkelig informasjon om hva hun eller han samtykker til, og samtykket må være gitt frivillig.

• Å fortelle personen at hen samtykker når hen tar i bruk teknologien, er ikke et samtykke. Da bestemmer andre hva personen «har sagt ja til».
• Når helsepersonell eller pårørende bestemmer, har ikke personen selv samtykket. Mangler personen beslutningskompetanse, kan andre få ansvar for avgjørelsen, men det er ikke det samme som et informert samtykke fra personen.

Svaret nedenfor er et eksempel. Kandidaten kan velge andre dilemmaer, for eksempel komfyrvakten, og andre argumenter, så lenge verdiene som kommer i konflikt, er tydelige.

Innledning. Et etisk dilemma er en situasjon der to eller flere etiske verdier eller prinsipper kommer i konflikt, slik at vi ikke kan ivareta alle fullt ut samtidig. I Karis tilfelle vil både Kari, familien og hjemmesykepleien at hun skal kunne bo hjemme, men de er bekymret for sikkerheten hennes. Velferdsteknologi kan gjøre dette mulig. Samtidig kan teknologien gripe inn i privatlivet og selvbestemmelsen hennes. Jeg drøfter to dilemmaer: GPS-sporing og kameraovervåking om natten. Komfyrvakten er mindre problematisk. Den griper bare inn når komfyren står på uten tilsyn, samler ikke inn opplysninger om Kari og hindrer en alvorlig brannfare.

Dilemma 1: GPS-sporing – trygghet mot autonomi

Verdiene som står mot hverandre. På den ene siden står trygghet, liv og helse, og ikke-skade-prinsippet: Kari har gått seg bort flere ganger, og det kan være livsfarlig for en 84-åring med demens, særlig om vinteren. På den andre siden står autonomiprinsippet og retten til frihet og privatliv.

Positive sider. GPS-sporing kan faktisk øke Karis frihet. Uten sporing er det nærliggende at familien eller hjemmesykepleien vil begrense turene hennes, låse døra eller foreslå sykehjemsplass. Med en GPS kan hun fortsette å gå tur alene, fordi hun kan finnes raskt hvis hun går seg bort. Artikkelen viser til forskning om at GPS kan gi personer med demens en opplevelse av frihet og myndiggjøring. Teknologien kan også spare ressurser: det tar mindre tid å finne henne, og hjemmesykepleien kan bruke tiden på andre.

Negative sider. Sporing betyr at noen hele tiden kan vite hvor Kari er. Posisjonsdata er personopplysninger, og kombinert med helseopplysningene om demensen er de svært sensitive. Kari kan oppleve at hun blir overvåket og ikke lenger er fri, selv om hun går de samme turene som før. Det er også et spørsmål om hvem som får tilgang. Skal familien kunne se hvor hun er når som helst, eller bare hjemmesykepleien når hun meldes savnet? I tillegg kan teknologien svikte: går batteriet tomt eller mister enheten dekning, kan de rundt henne få en falsk trygghet, og da kan tiltaket bryte med ikke-skade-prinsippet.

Samtykke. Siden sporing er et inngrep i privatlivet, krever det i utgangspunktet et informert samtykke. Kari har moderat demens. Hun kan trolig forstå hva en GPS er og hvorfor den foreslås, hvis det blir forklart enkelt og i ro. Hun bør derfor selv få ta stilling, og ikke bare familien. Hvis hun ikke har beslutningskompetanse, åpner pasient- og brukerrettighetsloven for at varslings- og lokaliseringsteknologi kan brukes når det er nødvendig for å hindre at hun blir skadet, og det er i hennes interesse. Da hviler det et stort ansvar på dem som avgjør.

Vurdering. GPS-sporing er et forholdsmessig tiltak hvis den bare brukes til å lokalisere Kari når hun faktisk har gått seg bort, og ikke til å følge med på henne hele tiden. Da ivaretar teknologien både tryggheten og friheten hennes.

Dilemma 2: Kameraovervåking om natten – sikkerhet mot personvern og verdighet

Verdiene som står mot hverandre. Velgjørenhetsprinsippet og ikke-skade-prinsippet taler for kamera: hvis Kari faller om natten, kan hun bli liggende lenge uten hjelp. Mot dette står personvern, privatliv, verdighet og autonomi. Hjemmet er det mest private stedet vi har.

Positive sider. Et kamera kan varsle hjemmesykepleien når Kari trenger hjelp, og hjelpen kan komme raskt. Hjemmesykepleien slipper å vekke henne med faste nattbesøk som kan forstyrre søvnen og gjøre henne urolig. Ressursene kan brukes der behovet er størst, noe som også er et argument ut fra rettferdighetsprinsippet. Både Kari og familien kan føle seg tryggere.

Negative sider. Kameraovervåking i soverommet eller på badet er et svært stort inngrep. Kari blir filmet når hun sover, kler av seg eller går på do. Bildene er sensitive helseopplysninger, og de kan lekke, misbrukes eller bli sett av flere enn nødvendig. Kari kan glemme at kameraet er der og bli filmet uten å være klar over det. Da blir samtykket lite reelt, fordi hun ikke hele tiden forstår at hun er overvåket. Et kamera kan også erstatte menneskelig kontakt. Hvis nattbesøkene erstattes av en skjerm, mister Kari noe av omsorgen og nærheten, og ensomhet er i seg selv en helserisiko.

Mildere alternativer. Prinsippet om proporsjonalitet og dataminimering sier at vi skal velge det minst inngripende tiltaket som løser problemet. En fallsensor eller en sengesensor som bare varsler når noe skjer, gir mye av den samme tryggheten uten at noen ser på Kari. Et kamera som bare kobles til når en sensor har varslet, eller som viser en uskarp figur i stedet for et bilde, er også mildere.

Vurdering. Kontinuerlig kameraovervåking står etter mitt syn ikke i forhold til risikoen. Personvernet og verdigheten til Kari veier tyngre enn den ekstra tryggheten et kamera gir sammenlignet med en sensor. Kamera bør bare vurderes hvis mildere tiltak er prøvd og ikke er tilstrekkelige, og da med Karis samtykke, tydelige regler for hvem som kan se bildene, og uten lagring.

Konklusjon

Velferdsteknologi kan hjelpe Kari til å bo hjemme lenger, og det er det hun selv ønsker. Teknologien er derfor ikke etisk problematisk i seg selv. Problemene oppstår når tiltaket griper mer inn i livet hennes enn nødvendig, eller når andre bestemmer over henne. Jeg mener hjemmesykepleien bør innføre komfyrvakt og GPS, fordi de løser konkrete farer med lite inngrep, og at GPS-en bare brukes når hun er savnet. I stedet for kameraovervåking bør de velge sensorer som varsler ved fall. Kari må involveres i beslutningene så langt hun kan, og tiltakene må vurderes på nytt etter hvert som demensen utvikler seg. Teknologien bør være et supplement til menneskelig omsorg, ikke en erstatning for den.