Utenfor en stavmagnet går magnetfeltlinjene ut fra nordpolen og inn i sørpolen. Lenz’ regel sier at den induserte strømmen setter opp et magnetfelt som motvirker endringen i fluks.

Når magneten faller mot spolen med nordpolen ned, peker magnetfeltet fra magneten nedover inne i spolen, og fluksen nedover øker. Det induserte magnetfeltet motvirker økningen og peker derfor oppover inne i spolen. Den øvre enden av spolen blir en nordpol som frastøter nordpolen på magneten.

Når magneten forlater spolen nedover, er sørpolen nærmest spolen. Over sørpolen går feltlinjene nedover og inn i magneten, så feltet fra magneten peker fortsatt nedover inne i spolen. Nå avtar denne fluksen. Det induserte magnetfeltet motvirker minkingen og peker derfor nedover inne i spolen. Den nedre enden av spolen blir en nordpol som tiltrekker sørpolen og bremser magneten.

Magneten slippes fra ro og akselererer nedover mens den faller. Når den forlater spolen, har den derfor større fart enn da den kom inn. Med større fart endrer magnetfeltet gjennom spolen seg raskere, altså blir $\left|{\displaystyle \frac{\mathrm{\Delta }\mathrm{\Phi }}{\mathrm{\Delta }t}}\right|$ større. Etter Faradays induksjonslov

blir absoluttverdien av emsen da større. Dette ser vi også på grafen: den negative toppen varer kortere tid (omtrent $\mathrm{0,09}\mathrm{s}$) enn den positive (omtrent $\mathrm{0,12}\mathrm{s}$), men er dypere.

Faradays lov for gjennomsnittlig ems i et tidsintervall gir

For $0<t<\mathrm{0,12}\mathrm{s}$ er $\mathrm{\Delta }t=\mathrm{0,12}\mathrm{s}$:

For $\mathrm{0,12}\mathrm{s}<t<\mathrm{0,21}\mathrm{s}$ er $\mathrm{\Delta }t=\mathrm{0,09}\mathrm{s}$:

Kommentar: fluksendringene er like store innenfor avlesningsnøyaktigheten. Det er som forventet. Før magneten kommer nær spolen, er fluksen gjennom spolen tilnærmet null. Ved $t=\mathrm{0,12}\mathrm{s}$ er emsen null, altså er ${\mathrm{\Phi }}^{\prime }(t)=0$, og fluksen er størst. Da er magneten omtrent midt i spolen. Når magneten har forlatt spolen, er fluksen tilnærmet null igjen. I det første intervallet øker fluksen fra null til maksimalverdien, og i det andre avtar den fra maksimalverdien til null, så $|\mathrm{\Delta }\mathrm{\Phi }|$ er den samme. Større ems i det andre intervallet blir oppveid av kortere tid. Arealet under den positive delen av grafen er derfor like stort som arealet over den negative delen.

Uansett slipphøyde kommer magneten inn i spolen fra en posisjon der fluksen er tilnærmet null, og den har størst fluks når den er midt i spolen. Fluksendringen $|\mathrm{\Delta }\mathrm{\Phi }|$ er derfor den samme i alle forsøkene, fordi magneten og spolen er de samme. Faradays lov gir

Er lova oppfylt, skal produktet $\bar{\epsilon }\mathrm{\Delta }t$ være konstant. Når magneten slippes fra større høyde, blir $\mathrm{\Delta }t$ kortere og $\bar{\epsilon }$ større, men produktet skal være det samme.

Den relative usikkerheten i et produkt er summen av de relative usikkerhetene: $5\%+1\%=6\%$. Vi regner ut produktet med usikkerhet for hvert forsøk:

Selv om $\mathrm{\Delta }t$ varierer fra $\mathrm{0,069}\mathrm{s}$ til $\mathrm{0,12}\mathrm{s}$ og $\bar{\epsilon }$ fra $\mathrm{0,22}\mathrm{V}$ til $\mathrm{0,40}\mathrm{V}$, ligger produktet mellom $\mathrm{0,0264}$ og $\mathrm{0,0278}\mathrm{V}\cdot \mathrm{s}$. Den største nedre grensen er $\mathrm{0,0261}\mathrm{V}\cdot \mathrm{s}$, og den minste øvre grensen er $\mathrm{0,0280}\mathrm{V}\cdot \mathrm{s}$. Alle usikkerhetsintervallene overlapper altså, og en verdi som $\mathrm{0,027}\mathrm{V}\cdot \mathrm{s}$ ligger innenfor alle. Produktet er dermed konstant innenfor måleusikkerheten.

Gjennomsnittet er $\mathrm{0,0271}\mathrm{V}\cdot \mathrm{s}$, som gir $|\mathrm{\Delta }\mathrm{\Phi }|={\displaystyle \frac{\mathrm{0,0271}\mathrm{V}\cdot \mathrm{s}}{600}}=\mathrm{4,5}\cdot {10}^{-5}\mathrm{W}\mathrm{b}$. Forsøkene med kortest $\mathrm{\Delta }t$ gir litt større produkt, men forskjellen er mindre enn usikkerheten.

Konklusjon: måleresultatene er i samsvar med Faradays induksjonslov.