Når magneten svinger mot spolen, øker fluksen gjennom spolen, og det induseres en spenning med ett fortegn. Rett over spolen er fluksen størst, og spenningen er null ($\epsilon =-N{\mathrm{\Phi }}^{\prime }(t)$). Når magneten svinger bort igjen, minker fluksen, og spenningen får motsatt fortegn. Grafen har derfor én topp med hvert fortegn, så A og D er feil.

Arealet under hver topp er likt, fordi $\int \epsilon \mathrm{d}t=-N\mathrm{\Delta }\mathrm{\Phi }$, og fluksen øker og minker like mye. Høyden på toppene avhenger av hvor fort fluksen endres. Den induserte strømmen og luftmotstanden bremser magneten, så den beveger seg litt saktere bort fra spolen enn mot den. Den andre toppen blir derfor lavere og bredere enn den første. Det passer med B. C ville betydd at magneten fikk mer energi etter å ha passert spolen.