Når ballen er i lufta, virker det to krefter på den:

• tyngdekraften $\overrightarrow{G}$, rett nedover og like stor i alle punktene, $G=mg$
• luftmotstanden $\overrightarrow{L}$, som alltid peker motsatt av fartsretningen, altså bakover langs banen

I P er farten skrått oppover mot høyre, så $\overrightarrow{L}$ peker skrått nedover mot venstre. I Q er farten horisontal, så $\overrightarrow{L}$ peker rett mot venstre. I R er farten skrått nedover mot høyre, så $\overrightarrow{L}$ peker skrått oppover mot venstre. Luftmotstanden øker med farten. Ballen mister mekanisk energi underveis, så farten i R er mindre enn i P, og $\overrightarrow{L}$ er kortere i R enn i P. Rundt Q er farten minst, så der er luftmotstanden minst.

Graf A er riktig. Tyngdekraften gir alltid et bidrag $g$ nedover. I tillegg gir den vertikale komponenten av luftmotstanden et bidrag som alltid peker motsatt av den vertikale farten $v_y$:

• På vei opp ($v_y$ oppover) peker den vertikale komponenten av luftmotstanden nedover, i samme retning som tyngdekraften. Da er $|a_y|>g$. Ved start er farten størst, og $|a_y|$ er størst.
• I toppen Q er $v_y=0$. Luftmotstanden er horisontal og har ingen vertikal komponent, så $|a_y|=g$ (omtrent $\mathrm{9,8}\mathrm{m}/{\mathrm{s}}^2$ på grafen).
• På vei ned ($v_y$ nedover) peker den vertikale komponenten av luftmotstanden oppover, mot tyngdekraften. Da er $|a_y|<g$, og forskjellen blir større jo raskere ballen faller.

$|a_y|$ minker derfor hele tiden: fra over $g$, gjennom $g$ i toppen, til under $g$. Grafen er brattest i starten og slutten, der farten og dermed luftmotstanden er størst, og flatest rundt toppen, der farten er minst og luftmotstanden endrer seg lite. Graf B viser det motsatte, som ville betydd at luftmotstanden virker i samme retning som farten.

Ifølge ekvivalensprinsippet kan vi ikke skille mellom et homogent gravitasjonsfelt og en akselerert referanseramme ved forsøk inne i romskipet.

• Ole: Romskipet er langt ute i rommet og akselererer. Når gjenstanden slippes, virker ingen krefter på den, så den fortsetter med konstant fart. Gulvet akselererer mot den, og sett fra Per og Ole beveger gjenstanden seg mot gulvet med økende fart.
• Per: Romskipet står på en planet. Gjenstanden faller med tyngdeakselerasjonen mot gulvet.

Begge forklaringene gir nøyaktig samme observasjon, med en akselerasjon som ikke avhenger av gjenstandens masse. Forsøket kan derfor ikke avgjøre hvem som har rett.

De måler at lyset har lavere frekvens i taket enn da det ble sendt ut fra gulvet (rødforskyvning).

• I gravitasjonsfelt (Per): Lyset beveger seg oppover mot et høyere gravitasjonspotensial. Ifølge den generelle relativitetsteorien går klokker på gulvet saktere enn klokker i taket, så i taket måles lavere frekvens.
• I akselerert romskip (Ole): Mens lyset er på vei, øker farten til romskipet. Når lyset når taket, beveger taket seg bort fra der gulvet var da lyset ble sendt ut, med større fart enn gulvet hadde. Dopplereffekten gir da lavere frekvens.

Begge tilfellene gir samme frekvensforskyvning, i tråd med ekvivalensprinsippet. Heller ikke dette forsøket kan avgjøre hvem som har rett.

Den induserte strømmen gjentar seg med samme periode som rotasjonen. På grafen går strømmen gjennom en hel svingning fra $t=0$ til $t=\mathrm{0,100}\mathrm{s}$, så én runde tar

Vinkelfarten er

Den største strømmen er $I_{\text{maks}}=\mathrm{0,020}\mathrm{A}$. Ohms lov gir den største induserte spenningen:

For en spole som roterer i et homogent magnetfelt, er ${\epsilon }_{\text{maks}}=NBA\omega$:

Elektromagnetisk induksjon betyr at det induseres en spenning i en leder eller spole når den magnetiske fluksen $\mathrm{\Phi }=BA\cos (\alpha )$ gjennom den endrer seg. Faradays induksjonslov sier at den induserte spenningen er proporsjonal med hvor raskt fluksen endres:

Fluksen kan endres ved at feltet endres, ved at arealet endres, eller ved at vinkelen mellom feltet og spolen endres, slik som i den roterende spolen. Er kretsen lukket, går det en indusert strøm. Minustegnet uttrykker Lenz’ regel: den induserte strømmen har en retning som motvirker fluksendringen som skaper den. Derfor må det gjøres arbeid for å holde spolen i gang, og det er dette arbeidet som omdannes til elektrisk energi.

Eksempel: I et vannkraftverk driver fallende vann en turbin som roterer en generator, og i en vindturbin er det vinden som driver rotoren. I generatoren roterer en magnet (eller en spole) slik at fluksen gjennom spolene hele tiden endrer seg, og det induseres en vekselspenning. Både vann og vind er fornybare energikilder, så dette er bærekraftig produksjon av elektrisk energi.