Tallet i midten av diagrammet, der alle tre sirklene overlapper, viser alleler som alle tre artene har. Det er 13 213 alleler.

Opplysningene styrker hypotese A.

Jo flere alleler to arter har felles, og som den tredje arten ikke har, jo kortere tid er det siden de hadde en felles stamart. Isbjørn og brunbjørn deler 8440 alleler som svartbjørnen mangler. Isbjørn og svartbjørn deler bare 1155 alleler som brunbjørnen mangler, og svartbjørn og brunbjørn deler 2049.

Isbjørn og brunbjørn har altså klart flest felles alleler. Det betyr at de er nærmest i slekt og har den nyeste felles stamarten. Hypotese A viser nettopp isbjørn og brunbjørn som søsterarter, med svartbjørnen som en gren som skilte lag tidligere. Hypotese B, der isbjørn og svartbjørn er søsterarter, stemmer ikke med tallene.

De felles allelene viser at isbjørnen stammer fra en brunbjørnlignende stamart, og at de to artene skilte lag relativt nylig.

Artsdannelsen kan ha skjedd ved allopatrisk artsdannelse. En gruppe brunbjørner ble geografisk isolert i Arktis, for eksempel av isbreer under en istid. Isolasjonen stanset genflyten mellom gruppen og resten av brunbjørnene.

I Arktis var miljøet et helt annet: is og snø, kulde og ingen planter å leve av. Det ga et nytt seleksjonspress. Mutasjoner og den genetiske variasjonen som allerede fantes, ga noen individer egenskaper som passet bedre. Lys pels ga kamuflasje mot snø og is, slik at bjørnen kom nærmere selen før den ble oppdaget. Tykt fettlag og tett pels ga bedre isolasjon mot kulde. Store poter, lang hals og kraftige hjørnetenner gjorde det lettere å gå på is, svømme og fange sel.

De individene som hadde disse egenskapene, overlevde og fikk flest avkom. Allelfrekvensene i den isolerte populasjonen endret seg dermed over mange generasjoner. Populasjonen var trolig liten, så genetisk drift kan også ha bidratt.

Etter hvert ble forskjellene i utseende, atferd og levevis så store at bjørnene ikke lenger paret seg med brunbjørn og fikk fruktbart avkom i naturen. Da var isbjørnen blitt en egen art. Svartbjørnen skilte lag fra denne utviklingslinja langt tidligere, og deler derfor færre alleler med isbjørnen.

Fruktbare hybrider betyr at det kan gå genflyt mellom brunbjørn og isbjørn. Hybridene kan pare seg videre med isbjørn, og brunbjørnalleler blir da ført inn i isbjørnpopulasjonen.

På kort sikt øker dette den genetiske variasjonen i genlageret til isbjørnen. Flere ulike alleler kan gjøre populasjonen mer robust mot sykdom og nye miljøforhold.

På lengre sikt er konsekvensene mest negative. Isbjørnens genlager inneholder alleler som gir tilpasninger til liv på is: hvit pels, tykt fettlag og kjøttdiett. Når brunbjørnalleler blandes inn, blir frekvensen av disse allelene lavere. Tilpasningene kan bli svekket, slik at hybridene jakter dårligere på sel og tåler kulda dårligere.

Isbjørnbestanden er dessuten liten sammenlignet med brunbjørnbestanden. Hvis krysningene blir hyppige, kan de rene isbjørnallelene gradvis bli fortynnet bort. Isbjørnens genlager kan da forsvinne, og artsskillet mellom isbjørn og brunbjørn viskes ut.

Giftstoffene det er snakk om, er miljøgifter som PCB og DDT. De er fettløselige og brytes svært langsomt ned. Isbjørnen står øverst i næringskjeden, og giftstoffene oppkonsentreres oppover kjeden (biomagnifisering). Hos isbjørnen blir de lagret i fettvevet, der de gjør lite skade så lenge de blir liggende.

Isbjørner som må vandre over lange avstander for å finne mat, bruker mye energi. Når de ikke får i seg nok mat underveis, må de dekke energibehovet ved å forbrenne fettreservene sine.

Når fettet brytes ned, frigjøres giftstoffene som lå lagret der. De går over i blodet, og konsentrasjonen av giftstoffer i blodet stiger. Bjørner som vandrer lite, beholder fettreservene og dermed også giftstoffene i fettvevet.

Det er altså ikke slik at bjørnene som vandrer mye, har fått i seg mer giftstoffer. Forskjellen skyldes at giftstoffene flyttes fra fettvevet til blodet når fettet forbrennes.