Figuren viser at gjøkepopulasjonen ved tidspunkt A har stor variasjon i eggfarge. Kurven har topper ved rødbrun og blå, og ligger tydelig lavere i midten, rundt grønn. Bjørkefinken legger på samme tidspunkt nesten bare grønne egg, og fordelingen er smal.

Det finnes altså arvelig variasjon i eggfargen hos gjøken. Legger en hunngjøk et rødbrunt eller blått egg i bjørkefinkreiret, skiller egget seg tydelig fra vertens grønne egg. Bjørkefinken oppdager det og kaster det ut, og gjøkhunnen får ikke fram avkom.

Hunngjøker som tilfeldigvis legger grønne egg, får egg som ligner bjørkefinkens. Disse eggene blir sjeldnere oppdaget, og ungene vokser opp. Disse hunnene får dermed flere avkom enn de andre, og allelene for grønn eggfarge blir ført videre til neste generasjon.

Over mange generasjoner øker frekvensen av allelene for grønne egg, mens allelene for rødbrune og blå egg blir sjeldnere. Ved tidspunkt B legger nesten hele gjøkepopulasjonen grønne egg, og variasjonen i eggfarge er sterkt redusert.

Dette er naturlig utvalg. Miljøfaktoren som velger, er bjørkefinkens evne til å kjenne igjen fremmede egg. Utvalget er retningsbestemt, fordi gjennomsnittsfargen i populasjonen flytter seg mot grønn.

Ved tidspunkt B legger gjøken grønne egg som ligner bjørkefinkens egne. Da er ikke lenger grønn eggfarge noen fordel for bjørkefinken.

En bjørkefink som legger grønne egg, klarer ikke å skille gjøkegget fra sine egne. Gjøkungen klekkes og kaster ut de andre ungene, og bjørkefinken mister hele kullet. Den får altså ingen egne avkom det året.

Bjørkefinker som legger egg med en avvikende farge, for eksempel blå eller rødbrune, ser derimot lett at det grønne gjøkegget ikke er deres eget. De fjerner det fra reiret og får fram sine egne unger. Disse individene får flere avkom, og allelene for avvikende eggfarge øker i frekvens.

Eggfargen hos bjørkefinken vil derfor mest sannsynlig utvikle seg bort fra grønt. Alle farger som skiller seg fra gjøkens, gir en fordel, og utvalget rammer dermed midten av fordelingen og favoriserer begge ytterkantene. Det er splittende (disruptivt) utvalg, og fordelingen kan bli bredere og etter hvert tvepuklet, med topper ved rødbrun og blå. Slår én av fargene tilfeldig gjennom, for eksempel fordi den er vanligst fra før, blir utviklingen i stedet retningsbestemt, og hele toppen flytter seg dit.

Artene påvirker hverandres utvikling gjensidig. Når bjørkefinken skifter farge, blir det igjen en fordel for gjøken å følge etter. Dette kalles koevolusjon, eller et evolusjonært våpenkappløp.

En substitusjon er en punktmutasjon der én base i DNA-et er byttet ut med en annen. Her fører den til at kodonet koder for en annen aminosyre enn opprinnelig, slik at aminosyresekvensen i enzymet blir endret på ett sted.

Rekkefølgen av aminosyrer bestemmer hvordan proteinet folder seg. Foldingen holdes på plass av bindinger mellom sidegruppene til aminosyrene. Har den nye aminosyren andre egenskaper enn den opprinnelige, for eksempel en annen størrelse, ladning eller polaritet, kan bindingene bli annerledes og den tredimensjonale formen endre seg.

Det aktive setet i enzymet er formet slik at bare ett bestemt substrat passer. Ligger den endrede aminosyren i eller nær det aktive setet, kan setet få en annen form. Da binder substratet seg dårligere eller ikke i det hele tatt, og enzymet katalyserer reaksjonen langsommere eller mister funksjonen helt. Pigmentet blir da dannet i mindre mengde eller ikke dannet, og eggeskallet får en annen farge.

Ligger den endrede aminosyren i en mindre viktig del av proteinet, eller ligner den nye aminosyren kjemisk på den opprinnelige, kan formen og funksjonen være omtrent uendret. I sjeldne tilfeller kan endringen gi enzymet en ny funksjon, for eksempel at det danner et annet pigment.