Åpen bank og nye betalingstjenester (PSD2). Tidligere var det bare banken som hadde tilgang til kundens kontoer og transaksjoner. Betalingstjenestedirektivet PSD2 (2018) krever at bankene, når kunden samtykker, åpner for at andre aktører kan hente ut kontoinformasjon og sette i gang betalinger via standardiserte grensesnitt (API-er).

Dette har gitt nye typer tjenester:

• Kontoinformasjonstjenester samler kontoer fra flere banker i én app, lager budsjett og gir råd om privatøkonomien basert på transaksjonene.
• Betalingsinitieringstjenester lar en nettbutikk eller en app betale direkte fra kundens konto uten kort.

Endringen skyldes informasjonsteknologi. Smarttelefoner, skytjenester, API-er og dataanalyse gjør det mulig for små teknologiselskaper (fintech) å bygge tjenester «på toppen av» bankenes data og infrastruktur. Konkurransen øker, og kundene har fått raskere og mer brukervennlige tjenester, jf. rapporten fra Datatilsynet.

Andre mulige endringer: forsikring priset etter sensordata fra bil, hjem eller aktivitetsarmbånd, kredittvurdering med kunstig intelligens, og mobilbetaling (Vipps).

Dilemmaet. Når nye aktører får tilgang til transaksjonene våre, får kunden bedre og billigere tjenester, men mister samtidig oversikt og kontroll over hvem som vet hva om privatøkonomien. Begge sider har gode argumenter.

For å dele dataene:

• Kunden får bedre oversikt over egen økonomi, persontilpassede råd og kan lettere sammenligne og bytte tilbydere.
• Økt konkurranse gir lavere priser og nye tjenester.
• Tilgangen krever samtykke, og PSD2 og GDPR stiller krav til sikker identifisering, formålsbegrensning og innsyn. Kunden bestemmer i prinsippet selv.

Mot å dele dataene:

• Transaksjonene røper svært mye: hvor vi er, hva vi handler, helse (apotek, lege), religion, fagforening og vaner. Ved sammenstilling kan selskapene trekke slutninger som kunden aldri har samtykket til å dele.
• Informasjon som før lå hos noen få banker, spres til mange små aktører. Hver av dem kan bli en vei inn for kriminelle, og ved en datalekkasje er skaden stor.
• Samtykket er ofte lite reelt. Mange godtar vilkårene uten å lese dem. Gratis tjenester kan være betalt med data, og det kan bli «bli sporet eller betal»: den som ikke vil dele, får dårligere eller dyrere tilbud.
• Profilering kan føre til forskjellsbehandling, for eksempel at noen får dårligere lånevilkår basert på handlemønster.

Konklusjon. Åpen bank gir reelle fordeler, og det er ikke ønskelig å stanse utviklingen. Personvernet må likevel ivaretas av aktørene, ikke bare av kunden. Tjenestene bør bare hente de dataene de trenger (dataminimering), være åpne om bruken, gjøre det enkelt å trekke tilbake samtykket og tilby alternativer uten deling. Da kan kunden velge fritt, og tilliten som finanssektoren er avhengig av, blir bevart.