Når lys med høy nok frekvens treffer metallplata, river fotonene løs elektroner (fotoelektrisk effekt). Et foton gir all energien $hf$ til ett elektron, og elektronet bruker minst løsrivingsarbeidet $W$ på å komme løs. De raskeste elektronene får derfor den kinetiske energien

Elektroner som når fram til elektroden, gir en strøm gjennom amperemeteret. Kobler vi spenningskilden slik at elektroden får lavere potensial enn metallplata, blir det et elektrisk felt mellom plata og elektroden som dytter de negative elektronene tilbake mot plata. Et elektron som skal over til elektroden, må da gjøre arbeidet $eU$ mot feltet. Er $eU\ge E_{\mathrm{k},\mathrm{m}\mathrm{a}\mathrm{k}\mathrm{s}}$, snur alle elektronene før de når elektroden, og strømmen stopper. Den minste spenningen som stopper strømmen, er gitt ved $eU=hf-W$.

Fra a er

Grafen til $U$ som funksjon av $f$ er altså en rett linje med stigningstall $h/e$ som skjærer andreaksen i $-W/e$.

De to punktene med $U=0$ (ved ca. $430\mathrm{T}\mathrm{H}\mathrm{z}$ og $475\mathrm{T}\mathrm{H}\mathrm{z}$) ligger under grensefrekvensen. Da blir det ingen strøm selv uten spenning, så de følger ikke linja og tas ikke med. Vi leser av de fem andre punktene: $(525;\mathrm{0,04})$, $(555;\mathrm{0,16})$, $(612;\mathrm{0,40})$, $(651;\mathrm{0,56})$ og $(697;\mathrm{0,75})$, med $f$ i THz og $U$ i V. Lineær regresjon gir

Stigningstallet er $\mathrm{4,14}\cdot {10}^{-3}\mathrm{V}/\mathrm{T}\mathrm{H}\mathrm{z}=\mathrm{4,14}\cdot {10}^{-15}\mathrm{V}\mathrm{s}$, så

Linja skjærer andreaksen i $-\mathrm{2,13}\mathrm{V}$, så

Kontroll: linja skjærer førsteaksen ved grensefrekvensen $f_0\approx 515\mathrm{T}\mathrm{H}\mathrm{z}$, og $h{f}_0=\mathrm{6,6}\cdot {10}^{-34}\mathrm{J}\mathrm{s}\cdot \mathrm{5,15}\cdot {10}^{14}\mathrm{H}\mathrm{z}=\mathrm{3,4}\cdot {10}^{-19}\mathrm{J}$.

Plancks konstant er $\underline{\underline{h\approx \mathrm{6,6}\cdot {10}^{-34}\mathrm{J}\mathrm{s}}}$, og løsrivingsarbeidet er $\underline{\underline{W\approx \mathrm{2,1}\mathrm{e}\mathrm{V}=\mathrm{3,4}\cdot {10}^{-19}\mathrm{J}}}$.

Filteret skal slippe gjennom lys med bølgelengder fra $470\mathrm{n}\mathrm{m}$ til $530\mathrm{n}\mathrm{m}$. Spekteret viser:

• Under ca. $465\mathrm{n}\mathrm{m}$ er det praktisk talt ikke noe lys, og intensiteten stiger bratt fra ca. $470\mathrm{n}\mathrm{m}$. Den nedre grensen stemmer godt.
• Intensiteten er størst ved ca. $494\mathrm{n}\mathrm{m}$, litt under midtpunktet $500\mathrm{n}\mathrm{m}$. Halv maksimal intensitet ligger omtrent mellom $478\mathrm{n}\mathrm{m}$ og $517\mathrm{n}\mathrm{m}$.
• På langbølgesiden avtar intensiteten langsommere. Det er fortsatt litt lys ved $530$–$550\mathrm{n}\mathrm{m}$, og først ved ca. $560\mathrm{n}\mathrm{m}$ er den nesten null.

Det aller meste av lyset ligger dermed innenfor $(500\pm 30)\mathrm{n}\mathrm{m}$, så opplysningene på filteret er rimelige som en omtrentlig beskrivelse. Fordelingen er likevel ikke symmetrisk om $500\mathrm{n}\mathrm{m}$: toppen ligger litt lavere, og noe lys slipper gjennom med bølgelengder over $530\mathrm{n}\mathrm{m}$.

Stoppespenningen er den minste spenningen som stopper alle elektronene, også de raskeste. De raskeste elektronene er løsrevet av fotonene med størst energi $E=hf=hc/\lambda$, altså de korteste bølgelengdene i lyset. For dette filteret er det ca. $470\mathrm{n}\mathrm{m}$, ikke $500\mathrm{n}\mathrm{m}$:

Den målte stoppespenningen hører altså til en høyere frekvens enn den Albert brukte. Det samme gjelder for alle filtrene, så alle målepunktene er plottet for langt til venstre. Den rette linja blir forskjøvet mot venstre, og den skjærer førsteaksen ved en for lav grensefrekvens $f_0$. Ved grensefrekvensen er $U=0$, så $W=h{f}_0$, og løsrivingsarbeidet blir for lavt.

Stigningstallet blir omtrent riktig, siden Albert fikk nesten tabellverdien for $h$. Med omtrent samme stigningstall betyr en forskyvning mot venstre at linja skjærer andreaksen høyere opp. Da blir absoluttverdien av $-W/e$ for liten, slik Max påstår.