Den magnetiske kraften $\overrightarrow{F}=q\overrightarrow{v}\times \overrightarrow{B}$ står vinkelrett på farten og virker som sentripetalkraft, altså inn mot sentrum av sirkelbanen. Positronet og protonet er positivt ladet og krummer samme vei, mens elektronet er negativt ladet og krummer motsatt vei. Det stemmer med figuren.

Vi ser på positronet like etter pardanningen. Der beveger det seg nedover på papiret, og sentrum i banen ligger til venstre. Kraften på den positive ladningen peker altså mot venstre når farten peker nedover. Med høyrehåndsregelen for $\overrightarrow{v}\times \overrightarrow{B}$ får vi denne kraftretningen bare når $\overrightarrow{B}$ peker ut av papiret.

Kontroll med protonet: Det beveger seg også nedover og krummer mot venstre, i samme retning som positronet. Elektronet har negativ ladning, så kraften snus og peker mot høyre, inn mot sentrum av elektronbanen.

Den magnetiske kraften er sentripetalkraften i sirkelbevegelsen:

Farten til elektronet er $\underline{\underline{\mathrm{1,9}\cdot {10}^7\mathrm{m}/\mathrm{s}}}$.

Denne farten er $\mathrm{0,064}c$. Da er $\gamma ={\displaystyle \frac{1}{\sqrt{1-v^2/c^2}}}=\mathrm{1,002}$, så det er greit å regne klassisk her.

For protonet gir samme regning som i b)

Radien øker med farten. Jo større $R$, desto raskere går protonet, og desto viktigere blir relativistiske effekter. Relativistisk er bevegelsesmengden $p=\gamma mv$. Vi må derfor sette en grense for når $\gamma$ er så nær $1$ at klassisk regning er god nok. En vanlig tommelfingerregel er $v\le \mathrm{0,1}c$. Da er $\gamma \le \mathrm{1,005}$, og feilen ved å regne klassisk er under $\mathrm{0,5}\%$.

Så lenge radien er høyst $\underline{\underline{R=\mathrm{3,1}\mathrm{m}}}$, trenger vi ikke å regne relativistisk. Grensen avhenger av hvor stor feil vi godtar. Godtar vi for eksempel $1\%$ feil i $\gamma$ (det svarer til $v\approx \mathrm{0,14}c$), blir grensen omtrent $\mathrm{4,4}\mathrm{m}$.