Vekstkurven ser slik ut:

Når bestanden er liten, er det rikelig med mat og plass. Fødselsraten er høy og dødeligheten lav, og bestanden vokser tilnærmet eksponentielt.

Etter hvert blir bestanden så tett at tetthetsavhengige faktorer begynner å virke. Maten blir knapp, det blir konkurranse om plass og revir, predatorene blir flere og smittsomme sykdommer sprer seg lettere. Veksten bremses opp mot bæreevnen K, som er det største antallet individer miljøet kan fø over tid.

Bestanden reagerer ikke med én gang. Virkningen av matmangel og av flere predatorer kommer forsinket, og derfor fortsetter bestanden å vokse et stykke forbi K. Nå er det for mange individer i forhold til ressursene. Dødeligheten blir stor og fødselsraten liten, og bestanden faller brått, også under K.

Når bestanden er blitt liten igjen, tar vegetasjonen seg opp og predatorene blir færre. Da starter veksten på nytt. Slik svinger bestanden opp og ned rundt bæreevnen.

Smågnagere som lemen og markmus er typiske arter med slike svingninger, med topper omtrent hvert tredje til fjerde år. Samspillet mellom byttedyr og predator gir tilsvarende svingninger, for eksempel hos hare og gaupe. Da kommer toppen i predatorbestanden litt etter toppen i byttedyrbestanden.