I 1911 ble det satt ut bare ti dyr. Med så få individer er det få som kan få kalv, og kurven stiger langsomt de første årene. Dette er lagfasen.

Etter hvert som flere dyr kommer til, øker veksten raskt. Dyrene hadde god tilgang på mat og vann, det fantes ingen rovdyr som tok rein, og ingen konkurrenter eller sykdommer var tilpasset arten. Miljømotstanden var altså liten, og bestanden vokste tilnærmet eksponentielt. Kurven blir brattere og brattere, fordi jo flere dyr det er, jo flere kalver blir født hvert år.

Så lenge hvalfangsten pågikk, ble bestanden regulert ved jakt. Jakten fjernet dyr hvert år og hindret videre vekst, så kurven flater ut og svinger rundt et nokså stabilt nivå i denne perioden. Her er det mennesker, ikke naturlige faktorer, som begrenser bestanden.

Da jakten tok slutt på 1970-tallet, forsvant denne begrensningen. Fra omtrent 800 dyr i 1975 vokste bestanden til omtrent 6000 dyr i 2013. Bestanden ble altså mer enn sjudoblet på under 40 år, og kurven stiger bratt igjen.

Sør-Georgia har sparsom vegetasjon, så bæreevnen er lav. Beitepresset ble for stort, og reinen skadet både plante- og dyrelivet. Uten inngrep ville kurven før eller siden flatet ut eller falt på grunn av matmangel. Det rakk ikke å skje: i 2013–14 ble hele populasjonen skutt, og kurven faller bratt til null og blir liggende der.

Sør-Georgia ligger langt fra andre landområder. En gang kom noen få fugler til øya, for eksempel med vinden under en storm. Disse individene ble opphavet til en ny populasjon.

De få grunnleggerne hadde bare en liten del av den genetiske variasjonen i opphavspopulasjonen. Denne grunnleggereffekten gjorde at øypopulasjonen straks var litt annerledes. Etterpå fortsatte populasjonen å endre seg, av tre grunner. For det første er populasjonen liten, så allelfrekvensene endrer seg mye ved tilfeldig genetisk drift. For det andre oppstår det nye mutasjoner, og de blir ikke de samme på øya som på fastlandet. For det tredje er miljøet på øya annerledes: andre byttedyr, andre rovdyr, annet klima og andre hekkeplasser. Naturlig seleksjon favoriserer derfor andre egenskaper. Sørgeorgiapiplerken hekker for eksempel på bakken, noe som går bra på en øy uten rovpattedyr.

Det avgjørende er at havet er en effektiv barriere. Det er nesten ingen genflyt mellom øypopulasjonen og opphavspopulasjonen, så forskjellene blir ikke utjevnet. Over lang tid blir populasjonene så ulike at de ikke lenger kan få fruktbart avkom sammen. Da er det blitt to arter. Slik artsdannelse gjennom geografisk atskillelse kalles allopatrisk artsdannelse, og den er grunnen til at isolerte øyer har mange stedegne (endemiske) arter.

Av næringsnettet ser vi at sørlig polar-jo spiser virvelløse smådyr og fisk, og i tillegg døde rotter som åtsel. Brunrotta spiser gress, urter og frø, virvelløse smådyr og sørgeorgiapiplerke.

Rottene kan virke negativt på joen. Rotte og jo spiser begge virvelløse smådyr, så de er konkurrenter om den samme maten. Rottene er mange og formerer seg raskt, og de kan derfor spise opp en stor del av smådyrene. Får joen mindre mat, kan færre unger vokse opp, og populasjonen kan gå ned. Rottene spiser dessuten egg og unger av bakkehekkende fugler, og selv om det ikke er tegnet en pil fra jo til rotte i næringsnettet, hekker joen også på bakken.

Rottene kan også virke positivt. Døde rotter er åtsel, og pilen med korte streker viser at joen spiser dem. Rottene er altså en ny og stabil matkilde. I tillegg kan færre sørgeorgiapiplerker bety at det blir flere virvelløse smådyr igjen til joen, siden piplerken lever av de samme smådyrene.

Hvilken virkning som blir størst, kommer an på hvor hardt rottene beskatter smådyrene, og på hvor mye åtsel som er tilgjengelig. Blir konkurransen om smådyrene sterk, går joebestanden mest sannsynlig ned. Blir rottene først og fremst en matkilde, kan bestanden øke. Et viktig poeng er at effekten også virker den andre veien: utrydder vi rottene, mister joen åtselet, og bestanden kan gå midlertidig ned selv om tiltaket er bra for økosystemet ellers.

Rottegiften inneholder stoffer som brytes langsomt ned i naturen, og de lagrer seg i fettvevet hos dyr. Slike stoffer blir tatt opp raskere enn de blir skilt ut, så konsentrasjonen i kroppen øker gjennom hele livet til dyret. Det kalles oppkonsentrering, eller bioakkumulering.

Giftkornet blir ikke bare spist av rotter. Virvelløse smådyr spiser både planterester og døde rotter, og kan få i seg gift begge veier. Giften kommer derfor inn i næringsnettet på flere steder samtidig.

Når et rovdyr spiser mange byttedyr som hver inneholder litt gift, samler giften seg opp i rovdyret. På hvert trinn i næringskjeden blir konsentrasjonen høyere, fordi det trengs mye føde for å bygge opp litt ny kroppsmasse. Dette kalles biomagnifisering.

Kjempepetrellen står øverst i næringsnettet. Den spiser fisk, død rein og døde sørlige polar-joer, og joene har selv spist både smådyr og fisk med gift i seg. Petrellen får dermed i seg gift fra mange ledd nedenfor, og siden den er en stor og langlivet fugl, rekker konsentrasjonen i fettet å bli høy. Derfor finner forskerne mye rottegift også i fugler som aldri har spist en død rotte.