Hele oppgave 4 er åpen. Du skal svare ut fra det økosystemet du selv har hatt feltarbeid i, og svaret under er bare ett mulig eksempel.

Jeg velger fjæresonen på en steinstrand eller klippestrand på vestsiden av øya, i nærheten av Herland. Den er lett å komme til, artene sitter fast eller beveger seg lite, og soneringen nedover mot vannet er tydelig. Det gjør økosystemet godt egnet for elever.

Alger og planter jeg vil lete etter, ordnet nedover i fjæra: tarmgrønske og andre grønnalger øverst, så spiraltang, blæretang og grisetang i midtre sone, sagtang lengre nede og tare i nedre del som sjelden blir tørrlagt.

Dyr jeg vil lete etter: rur og albuskjell på berget, vanlig strandsnegl og butt strandsnegl i tangbeltene, blåskjell i klaser, og strandkrabber, tanglopper og børstemark under steiner og i tangen.

Slik vil jeg finne og samle dem inn:

• Jeg sjekker tidevannstabellen og drar ut ved fjære sjø, slik at hele fjæra er tilgjengelig.
• Jeg legger et målebånd som transekt fra øverste tangbelte og rett ned til vannkanten.
• Langs transektet legger jeg ut ruter på 50 cm × 50 cm med jevne mellomrom, og noterer hvilke arter som er i hver rute og hvor stor del av ruta de dekker.
• Jeg snur steiner for å finne dyr under dem, og legger steinene tilbake slik de lå.
• Småkryp samler jeg med håv og legger i en hvit bakke med sjøvann, slik at de er lette å se.
• Jeg bruker lupe og bestemmelsesnøkkel, og fotograferer artene.
• Jeg tar bare med det jeg må bestemme nærmere på skolen, og setter resten tilbake der jeg fant det.

Her forutsetter jeg at jeg selv undersøkte en beskyttet fjærestrand inne i en fjord. Fjæra på Atløyna ligger ute ved kysten og er langt mer værutsatt, og jeg venter derfor flere forskjeller.

Bølgeeksponeringen er mye høyere. På en eksponert strand blir det mindre av de store, slakke tangartene, særlig grisetang, som tåler lite bølgeslag. I stedet blir det mer rur og albuskjell, som sitter godt fast og tåler å bli slått av bølgene. Sonene blir også bredere og forskjøvet oppover, fordi bølgesprut holder berget fuktig langt over høyvannsmerket.

Saltholdigheten er høyere og jevnere ute ved havet. Inne i en fjord kommer det ferskvann fra elver, og saltholdigheten svinger. Arter som tåler brakkvann blir derfor mindre vanlige på øya, mens mer saltkrevende arter kommer til.

Substratet betyr også mye. Klippestrand og steinstrand gir fastsittende arter, mens bløtbunn gir nedgravde arter som børstemark og skjell. På Atløyna finnes begge deler, og artssammensetningen blir helt ulik fra sted til sted.

Også de biotiske forholdene kan være annerledes fordi dette er en øy. Hvilke arter som finnes der, avhenger av hvilke som har klart å spre seg over sundet, og artsmangfoldet på land er derfor gjerne lavere enn på fastlandet. Store rovdyr kan mangle helt, og små, isolerte bestander kan ha mindre genetisk variasjon enn bestandene jeg fant i mitt eget feltarbeid. I fjæra betyr dette mindre enn i skogen og på fjellet, for mange av artene i fjæra sprer seg med frittsvømmende larver som følger havstrømmene.

Grunnen til alt dette er at hver art har sitt toleranseområde for de abiotiske faktorene. Endrer faktorene seg, endrer også artssammensetningen seg, fordi bare de artene som tåler forholdene, klarer seg i konkurransen.

Abiotiske faktorer jeg vil måle i fjæra: saltholdighet, vanntemperatur og lufttemperatur, hvor lenge området er tørrlagt (høyde over lavvann), bølgeeksponering, substrat, lysforhold og oksygeninnhold i vannet.

Dette er viktig å passe på under målingene:

• Kalibrer instrumentene før bruk, og skyll refraktometeret med destillert vann mellom hver måling av saltholdighet.
• Mål alltid på samme dyp, og noter klokkeslett og vannstand, slik at målingene kan sammenlignes.
• La termometeret stå lenge nok til at verdien har stabilisert seg, og ikke hold på selve følerkulen.
• Ta flere målinger på hvert punkt og bruk gjennomsnittet.
• Ikke kast skygge over sensoren når du måler lys.

Mulige feilkilder:

• Været på måledagen. Sol, regn og vind gir store utslag, særlig på temperatur og på saltholdighet i overflaten.
• Regn og ferskvann fra land legger seg som et tynt, mindre salt lag øverst i vannet.
• Målingene er øyeblikksbilder. En enkelt måling sier lite om hvordan faktoren varierer gjennom døgnet og året.
• Unøyaktige instrumenter og avlesningsfeil.
• At vi tråkker i feltet og forstyrrer akkurat det vi skal måle.

De abiotiske faktorene følger årstidene, og derfor blir målingene mine på øya annerledes.

Lys og daglengde: Om vinteren er dagene korte og sola står lavt. I juni er det lyst nesten hele døgnet. Lysmengden til fotosyntesen blir dermed helt ulik.

Temperatur: Lufta er kaldest i januar og februar og varmest i juli og august. Sjøen henger etter lufta, fordi vann varmes opp og kjøles ned langsomt. Sjøen er derfor kaldest i mars og varmest i august og september. Svingningene i sjøen er mindre enn i lufta.

Nedbør og ferskvann: På Vestlandet kommer mest nedbør om høsten, og om våren kommer smeltevann fra fjellet. Begge deler gir mer ferskvann ut i sjøen, lavere saltholdighet i overflaten og mer partikler i vannet.

Oksygen: Kaldt vann løser mer oksygen enn varmt vann. Oksygeninnholdet er derfor høyest om vinteren.

Næringssalter: Nitrat og fosfat er høye om vinteren. De blir brukt opp under våroppblomstringen av planteplankton, og er lave om sommeren.

Vind og bølger: Høst og vinter gir kraftigere vind og større bølger enn sommeren.

Målingene mine kan altså ikke sammenlignes direkte med tallene fra feltarbeidet, med mindre jeg måler til samme årstid.

Jeg velger lufttemperatur som abiotisk faktor, og et transekt oppover en fjellside.

Området: Jeg starter i dyrka mark ved Leirvåg på sørsiden av øya, like ved havnivå, og går oppover mot Atløynipa, som er 600 m høy. Kartet viser at terrenget stiger jevnt og bratt, og at hele strekningen vender samme vei.

Målepunkter: Ett punkt ved havnivå, og deretter ett punkt for hver 100. høydemeter: 0, 100, 200, 300, 400, 500 og 600 moh. Det gir sju punkter. På hvert punkt måler jeg tre ganger og regner ut gjennomsnittet, og jeg noterer også vindstyrke og hvilken vegetasjon som dominerer.

Hvorfor akkurat dette området egner seg:

• Høydeforskjellen er stor, 600 m, over kort horisontal avstand. Da blir gradienten tydelig. Lufttemperaturen synker med omtrent 0,6 °C per 100 høydemeter, så jeg venter rundt 3–4 °C forskjell fra bunn til topp.
• Alle punktene ligger på samme fjellside og i samme himmelretning. Da er det først og fremst høyden som varierer, og ikke hvor mye sol og le punktene har.
• Vegetasjonen skifter synlig oppover: dyrka mark, så lauvskog, så lyngmark, og til slutt nakent fjell med lav. Skiftet er et tegn på at de abiotiske forholdene faktisk endrer seg langs transektet.
• Hele transektet kan gås på én dag. Det er viktig, for lufttemperaturen endrer seg også gjennom dagen. Jeg måler derfor alle punktene innenfor noen få timer, og gjentar målingene på vei ned igjen som kontroll.