Beina til den enkelte øgla ble ikke kortere. Et individ kan ikke endre arveanleggene sine i løpet av livet. Det som endret seg, var populasjonen.

Et biologisk riktigere utsagn: Gjennomsnittslengden på bakbeina i øglepopulasjonene ble mindre i løpet av noen generasjoner. Øgler med arveanlegg for korte bein klarte seg bedre på de tynne greinene, overlevde oftere og fikk flere unger. Derfor ble allelene for korte bein vanligere, og allelene for lange bein sjeldnere.

Dette er evolusjon ved naturlig utvalg. Evolusjon skjer i populasjoner, ikke i enkeltindivider.

Grunnleggereffekt. På hver øy ble det satt ut bare ett par. To individer har til sammen høyst fire alleler per gen, mens kildepopulasjonen på Iron Cay hadde langt flere. Genpoolen på hver nye øy ble derfor et smalt og tilfeldig utsnitt av den opprinnelige. Hvilken beinlengde det utsatte paret tilfeldigvis hadde, avgjorde hvor populasjonen startet. Figur 2 viser nettopp dette: i 2006 hadde øglene på øy 1 klart lengst bein og øglene på øy 4 kortest, selv om alle parene kom fra samme øy. Forskjellene mellom øyene skyldes altså tilfeldigheter ved grunnleggingen, ikke miljøet.

Naturlig utvalg. Figur 1 viser at trærne på Iron Cay i gjennomsnitt var nesten 400 cm høye med greiner på rundt 11 cm i diameter, mens eksperimentøyene bare hadde busker under 100 cm med greiner på rundt 3 cm. Øglene måtte derfor leve på tynne greiner. Av teksten går det fram at øgler med korte bein holder balansen best på tynne greiner. De unngikk å falle, fanget mat lettere og kom raskere unna fare. Disse øglene overlevde og fikk flest unger, og allelene deres ble vanligere. Derfor sank gjennomsnittslengden på alle fire øyene fra 2006 til 2009.

De to prosessene virker samtidig, men forklarer ulike ting. Grunnleggereffekten bestemte utgangspunktet og forskjellene mellom øyene. Det naturlige utvalget bestemte retningen: kortere bein overalt. De to øyene som startet med de lengste beina, øy 1 og øy 2, hadde fortsatt de lengste i 2009. Grunnleggereffekten preget altså populasjonene også etter at utvalget hadde virket i noen generasjoner. Rekkefølgen er likevel ikke helt bevart — øy 3 og øy 4 byttet plass — og det minner om at genetisk drift i så små populasjoner også virker inn.

Når en orkan dreper nesten alle øglene, oppstår en flaskehals. De få som overlever, er et tilfeldig utvalg av populasjonen. Mange alleler forsvinner helt, og frekvensen til de allelene som er igjen, kan bli en helt annen enn før. Dette er genetisk drift, og den virker sterkest når populasjonen er liten.

Når populasjonen så vokser raskt opp igjen, bygges den nye genpoolen på de få overlevende. De tilfeldige allelfrekvensene blir dermed liggende fast i den store populasjonen etterpå. På hver øy skjer dette uavhengig av de andre øyene, så populasjonene trekker i hver sin tilfeldige retning. I tillegg oppstår ulike mutasjoner på hver øy, og det naturlige utvalget kan virke litt forskjellig fordi vegetasjonen ikke er helt lik.

Øyene er geografisk isolerte, så det er lite eller ingen genflyt mellom dem. Forskjellene får derfor bygge seg opp uten å bli jevnet ut. Gjentatte orkaner og flaskehalser framskynder prosessen. Blir forskjellene til slutt så store at øgler fra to øyer ikke lenger vil eller kan pare seg og få fruktbart avkom, er de reproduktivt isolerte og regnes som to arter. Dette kalles allopatrisk artsdannelse.

Grønn anoleøgle. Denne arten levde på øya fra før og lå på bærekapasiteten sin. Når de brune øglene settes ut, får den konkurranse om de samme insektene og smådyrene. Populasjonen synker derfor noe. Nedgangen stopper fordi artene deler nisjen mellom seg: de brune holder seg på bakken og på lave greiner, de grønne høyere opp i vegetasjonen. Nisjedelingen gjør at de kan leve sammen, og den grønne populasjonen stabiliserer seg på et nytt, litt lavere nivå.

Brun anoleøgle. Den starter med få individer og har god tilgang på mat og plass. Veksten er først nesten eksponentiell, og flater deretter ut mot bærekapasiteten etter hvert som konkurransen innad i arten øker. Det gir en logistisk vekstkurve. Etter ti år settes rovøgla ut. Den lever på bakken, akkurat der de brune øglene holder til, og spiser dem. Den brune populasjonen faller derfor raskt og kraftig, og stabiliserer seg på et mye lavere nivå.

Rovøgle. Den settes ut i år 10 og vokser opp fra få individer. Veksten går saktere enn hos anoleøglene, fordi rovøgla er større og ligger et trinn høyere i næringskjeden. Bare en liten del av energien går videre fra byttedyr til rovdyr, så bærekapasiteten blir lav. Kurven flater derfor ut på et lavt antall. Blir byttedyra svært få, vil rovøglebestanden gå litt ned igjen.

Etter år 10 tar den grønne anoleøgla seg opp igjen. Den lever høyt oppe i vegetasjonen, utenfor rekkevidden til rovøgla som jakter på bakken. Predasjonen rammer altså de brune hardere, og konkurransen fra dem avtar. En annen kurve er også forsvarlig: rovøgla kan tvinge de brune øglene opp fra bakken og inn i de grønne øglenes del av nisjen, slik at konkurransen øker og også den grønne bestanden synker. Vi har valgt det første forløpet fordi nedgangen hos de brune er stor, men begge kan begrunnes så lenge du forklarer hvorfor.