Næringskjeda. Her må du bruke en næringskjede fra ditt eget feltarbeid. Vi tar som eksempel en kjede fra et feltarbeid i en innsjø: planteplankton → dyreplankton → krøkle → ørret. Planteplanktonet er produsent, dyreplanktonet primærkonsument, krøkla sekundærkonsument og ørreten toppkonsument.

Bioakkumulering. Mange miljøgifter er fettløselige og brytes svært sakte ned i naturen. Eksempler er PCB, DDT, dioksiner og metylkvikksølv. Planteplanktonet tar opp gifta direkte fra vannet. Dyreplanktonet får i seg gifta med maten. Fordi gifta er fettløselig, lagres den i fettvevet og skilles dårlig ut med urin. Individet tar derfor opp mer gift enn det klarer å kvitte seg med, og konsentrasjonen i kroppen øker gjennom livet. Dette kalles bioakkumulering.

Biomagnifisering. Bare om lag 10 % av energien overføres fra ett trofisk nivå til det neste. En ørret må derfor spise svært mange krøkler for å vokse. Mesteparten av energien og biomassen går tapt som varme, men miljøgifta blir igjen i kroppen til ørreten. Konsentrasjonen av gift øker derfor for hvert trinn oppover i næringskjeda. Dette kalles biomagnifisering eller oppkonsentrering.

Følger. Ørreten øverst i kjeda får høyest konsentrasjon, særlig store og gamle individer. Gifta kan skade nervesystemet, forstyrre hormonbalansen, svekke immunforsvaret og gi dårligere reproduksjon. Et kjent eksempel er rovfugler som fikk så tynne eggeskall av DDT at eggene knakk. Mennesket er også toppkonsument, og derfor finnes det kostholdsråd om å begrense inntaket av stor ferskvannsfisk fra enkelte innsjøer.