DDT er fettløselig og lite nedbrytbart. Det lagres i fettvevet og skilles nesten ikke ut. Derfor øker mengden DDT i et individ gjennom hele livet (bioakkumulering).

Et rovdyr spiser mange byttedyr i løpet av livet. Bare en liten del av energien går videre til neste trofiske nivå, men nesten alt DDT-et blir med. Konsentrasjonen øker derfor for hvert ledd i næringskjeden (biomagnifikasjon).

• Brunpelikanen er andrekonsument og har lavest konsentrasjon (3000 ng/g), selv om den lever i 20 år.
• Hvithodehavørn og fiskeørn er tredjekonsumenter og har høyere konsentrasjon.
• Hvithodehavørnen (16000 ng/g) har mer DDT enn fiskeørnen (10000 ng/g), selv om de er på samme trofiske nivå. Havørnen lever omtrent 20 år, mens fiskeørnen lever omtrent 10 år. Havørnen har dermed dobbelt så lang tid til å hope opp DDT.

Konsentrasjonen er oppgitt per gram kroppsmasse. Kroppsmassen alene forklarer derfor ikke forskjellene.

Kongeørn innvandrer. Tamgrisen formerer seg gjennom hele året og får 5–6 unger per kull. Populasjonen blir raskt stor. Grisungene er en rikelig og stabil matkilde for kongeørnen. Derfor kan kongeørnen etablere seg og bygge opp en stor populasjon.

Øyreven avtar. Kongeørnen tar også øyrev. Øyreven er dagaktiv, som kongeørnen, og blir lett bytte. Øyreven formerer seg langsomt: færre enn 60 % av hunnene får unger, og kullene er små (1,5 unger). Tapet til predasjon blir større enn tilveksten. Fordi kongeørnen har rikelig med grisunger å leve av, avtar ikke ørnebestanden når øyreven blir sjelden. Predasjonstrykket på øyreven holder seg derfor høyt.

Flekket stinkdyr øker. Stinkdyret er nattaktivt og blir sjeldnere tatt av den dagaktive kongeørnen. Det formerer seg raskere (2–6 unger per kull). Stinkdyr og øyrev spiser begge insekter og øymus. Når øyreven blir færre, blir det mindre konkurranse om maten, og stinkdyrpopulasjonen kan vokse.

Hypotese 1 blir styrket.

I slektstreet deler øyreven på de sørlige og de nordlige øyene det nyeste felles forgreningspunktet. De har altså en felles stamform som ikke er stamform for gråreven. Gråreven skilte lag med øyrevene tidligere. DNA-et til sørlige øyrever ligner derfor mer på DNA-et til nordlige øyrever enn på DNA-et til grårev.

Dette passer med at øyreven i sør stammer fra øyrev som ble fraktet fra de nordlige øyene. Hvis hypotese 2 var riktig, ville øyreven i sør vært nærmest i slekt med gråreven på fastlandet.

Når en populasjon reduseres til 10–100 individer, er det tilfeldig hvilke individer som overlever og formerer seg (flaskehalseffekt). De sørlige populasjonene ble dessuten grunnlagt av noen få dyr (grunnleggereffekt). Allelfrekvensene hos de få gjenlevende kan avvike mye fra den opprinnelige populasjonen. Et skadelig allel kan da tilfeldigvis få høy frekvens.

I små populasjoner er genetisk drift sterk. Allelfrekvensene endres tilfeldig fra generasjon til generasjon, og et allel kan øke eller bli fiksert uavhengig av om det er gunstig. Drift kan da overstyre naturlig seleksjon mot alleler som bare er litt skadelige.

Populasjonene er også isolert, så det kommer ikke nye alleler inn med genflyt.

Gråreven på fastlandet har en stor populasjon. Der er drift svak, og naturlig seleksjon holder frekvensen av skadelige alleler lav.

Likhet: Hos alle fire revene er heterozygositeten høyere i ikke-kodende DNA enn i kodende DNA. For gråreven er den ca. $\mathrm{0,0013}$ i ikke-kodende og ca. $\mathrm{0,0006}$ i kodende DNA. For de tre øyrevene er verdiene lavere, men forholdet er det samme: ikke-kodende DNA har omtrent dobbelt så høy heterozygositet som kodende DNA.

Forklaring: Heterozygositet oppstår ved mutasjoner. En mutasjon i kodende DNA kan endre aminosyresekvensen og gi et protein som fungerer dårligere. Slike mutasjoner er ofte skadelige og blir fjernet ved naturlig seleksjon. En mutasjon i ikke-kodende DNA har oftest ingen effekt på fenotypen. Den er nøytral og kan bli værende i populasjonen. Dette gjelder alle rever, derfor ser vi samme mønster hos alle fire.

Figuren viser også at øyrevene har mye lavere heterozygositet enn gråreven. Det skyldes flaskehalser, genetisk drift og innavl i de små øypopulasjonene.

• Sykdom og parasitter: En flyttet rev kan bære smitte som den nye populasjonen ikke har motstandskraft mot. Hele den lille populasjonen kan bli rammet.
• Tap av lokale tilpasninger: Hver øypopulasjon har vært isolert lenge og kan være tilpasset forholdene på sin øy. Avkom av rever fra ulike øyer kan være dårligere tilpasset enn begge foreldrepopulasjonene (utavlsdepresjon).
• Nye skadelige alleler: Alle populasjonene har skadelige alleler. Flyttede individer kan føre inn skadelige alleler som populasjonen ikke hadde fra før.
• Særpreg går tapt: Populasjonene på hver øy er genetisk ulike. Blanding kan viske ut disse forskjellene.

I tillegg er populasjonene små. Å fjerne individer kan svekke populasjonen de blir flyttet fra.